Rapport fra landeveien 2023 – mens vi venter på Statsbudsjettet 2024

Vignett: Hans Martin Moxnes

Store«Hans» og den påfølgende lille«Hans» rammet viktige kommunikasjonsårer mellom landsdelene. Ekstremværet viste hvor sårbar infrastrukturen i Norge er. For folk og næringsliv på Vestlandet er det avgjørende at det bygges nye og bedre veier tilpasset klimaendringene. 

Jeg har ved noen tidligere anledninger gitt beretninger fra sommerlige opplevelser på landveien i denne spalten. «Høydepunktet» i år var da ekstremværet «Hans» slo inn over Sør-Norge og skapte kaos og mange stengte veier. Jeg befant meg da i fødebyen Trondheim, og måtte rekke en samling for styret og ansatte i Nordfjord. Allerede etter et par mil sørover bød ferden på omkjøring og venting, og der E6 og E39 deler seg var kun sistnevnte åpen. Dermed gikk turen i sakte kolonne langs kysten med tre fergestrekk gjennom Møre og Romsdal, før jeg nådde frem til Stryn etter åtte lange timer på veien.

Mens jeg underveis proppet meg med kaffe og litt for mange sveler, kretset tankene om konsekvenser for samfunnene langs kysten hvis og når det ekstreme blir den nye normalen, slik flere klimaforskere advarer om. Kjøring på veiene her i vest er risikosport. Som en ansatt i en entreprenørbedrift, med base i Årdal en gang sa til meg: «Eg har blitt religiøs etter at eg måtte pendle mellom Årdal og Bergen kvar veke. Eg ber til Gud undervegs og takkar Gud når eg kjem trygt heim. Det kan ikkje skade.»

Når skal vi få hovedveier som er gode og robuste nok til ikke bare å gi vern mot ras og flom, men som sikrer den mobiliteten folk og næringsliv trenger tilnærmet uavhengig av vær og vind?

Vi som har levd noen år vet at det vil ta tid, og lenger tid enn vi trodde for bare noen få år tilbake. For handlingsrommet for betydelige investeringer i ny infrastruktur har skrumpet. Sier politikerne. Forsvaret må prioriteres, Helsevesenet trenger mer midler, etc. Vi har hørt det før. Akkurat som om veiene, infrastrukturen, ikke er til nytte for noe. Men det er allerede blitt mindre til nye veier fordi oljepengebruken må holdes innenfor akseptable rammer og innkrevingen av bompenger heller ikke kan øke vesentlig. Det er grenser for alt, blir det fremholdt. Stortingspolitikerne må likevel sitte bra fast sør for Sinsenkrysset for ikke å se at investeringer i veier er til nytte for landet.

Dessverre har heller ikke politikerne fra Vestland gjort jobben sin. At store, ressursrike og akk så viktig for landet, Vestland, ikke får mer gjennomslag, er ikke til å tro. Prosjekter det har vært jobbet med i årevis står fortsatt i stampe. Kanskje det derfor ikke var så dumt likevel da Solberg-regjeringen etablerte Sotrasambandet som et OPS – offentlig privat samarbeid. Prosjektet fikk mye kritikk, også av undertegnede, men nå er vi i gang og sambandet kommer om få år.

Men går det nå mot full stans i bygging av ny infrastruktur på våre kanter av landet? Ikke helt. Det var gledelig at regjeringen i valgkampen ga løfte om 300 millioner kroner i neste års statsbudsjett til Fellesprosjektet Arna – Stanghelle (FAS). Med godkjent reguleringsplan og en snart fullført ekstern kvalitetssikring av vei- og baneprosjektet (KS2), kan arbeidet holde god fremdrift. Ifølge Statens vegvesen kan byggingen komme i gang neste år. Når spaden først settes i jorden, er det (heldigvis) ingen vei tilbake.

Gledelig var også lekkasjen om at det i budsjettforslaget blir satt av midler til ny tunnel på strekningen E134 Seljestad – Røldal. Den nye Røldalstunnelen på 13 km skal erstatte dagens Røldalstunnel, Seljestadtunnelen og de tunge stigningene i Håradalen.

Resten synes nokså trist, ja vil våge meg til en trist som faen. Det er ikke gitt signaler om verken ny E39 mellom Ådland på Stord og Svegatjørn i Bjørnafjorden (Hordfast), E39 Storehaugen – Førde, Ringveg øst i Bergen eller statlig finansiering av videre bygging av Bybanen til Åsane.

Bybane-prosjektet ser nå ut til å bli ofret som følge av maktspillet lokalt i Bergen. Denne misæren til tross; det er nok av viktige samferdselsprosjekter i vest det i de kommende månedene blir viktig å kjempe for blir ivaretatt av Stortinget når endelig vedtak av statsbudsjettet fattes.

Demokratiet har sin pris i form av tunge og tidkrevende prosesser. Men altfor mye står på spill til at ikke politikere lokalt og fra Vestlandet sentralt, sammen med organisasjonene i arbeidslivet, skal engasjere seg.

Vi trenger fremtidsrettet infrastruktur!

Lenke til artikkel.