Intet mindre enn en varslet katastorfe Hans Martin BA

En varslet katastrofe

Publisert: 04/mars/2020

Søknadene om å få bygge Sotrasambandet, den største enkeltstående samferdselskontrakten i norsk historie, er en varslet katastrofe, skriver Hans Martin Moxnes.

«Hvem skal bygge vei og jernbane i Norge?», spurte jeg i BA i begynnelsen av januar, og fikk svar i samme avis av Torbjørn Røe Isaksen som da bestyrte Næringsdepartementet: «Vi bygger landet med norske entreprenører».

Problemstillingen jeg reiste var at kontraktsstørrelsen på en rekke samferdselsprosjekter er blitt for stor til at entreprenørbedrifter i Norge, og for den saks skyld Norden, har kapitalstyrke og ressurser nok å delta i anbudskonkurransene. Jeg nevnte Sotrasambandet som eksempel, der selve byggingen er anslått å koste 10 milliarder kroner. I tillegg kommer den risikoen entreprenøren i dette OPS-prosjektet skal påta seg for drift, vedlikehold og finansiering over 20 år, som gir en total prislapp på 17 milliarder kroner – 17.000.000.000 kroner! Konsekvensen for nasjonen av at våre anleggsentreprenører settes på sidelinjen er ikke bare tap av verdiskapning, sysselsetting og betydelige skatteinntekter, men også at norske ingeniører, fagarbeidere og lærlinger ikke får ta del i den kompetansebyggingen som planlegging og gjennomføring av et så viktig og komplisert prosjekt innebærer. Læringen og erfaringene som følge av bygging av ny bro med fire felts vei til Sotra og sideveier kan i praksis bli forbeholdte store utenlandske aktører, som tar denne kompetansen med seg videre til sine neste prosjekter. Bransjen i Norge og det norske samfunnet får fint lite tilbake.

Men nei, ingen grunn bekymring, ifølge Røe Isaksen. Og min antydning om at han setter døren åpen for kinesiske statssubsidierte giganter som vil bygge i Norge, skulle han ha seg frabedt. En avtale om offentlige anskaffelser tilsvarende den vi er forpliktet til gjennom EØS-samarbeidet kommer kineserne ikke til å få, og det er «null hold i en påstand om at vi oppfordrer norske oppdragsgivere til å velge leverandører fra Kina», skrev den daværende næringsministeren 14. januar.

Nå kjenner vi fasiten, og den er sørgelig. For da Statens Vegvesen 28. februar kunngjorde hvem som har søkt om å få bygge Sotrasambandet stod det fire utenlandske entreprenører på listen; en fransk, en spansk, en italiensk og – China Communications Construction Ltd. (CCCC). Fraværet av norske entreprenører affiserer ikke prosjektleder Arve Tjønn Rinde. «Dette er en gledens dag og en viktig milepæl», var hans respons til BA 29. februar.

At Statens vegvesen, som den største oppdragsgiveren på samferdselssektoren, tilsynelatende gir blaffen i om det er norske eller utenlandske entreprenører som skal ha ansvar for den hittil største enkeltstående samferdselskontrakten i Norge, er i seg selv oppsiktsvekkende. Men enda mer forunderlig er det at regjeringen sitter med hendene i fanget og lar dette oppdraget forsvinne ut av landet. Riktig nok avsluttet Røe Isaksen sitt BA-innlegg med at regjeringen er «opptatt av» dette, og er «i gang med en utredning hvor vi vil se på enkelte utvalgte markeder hvor vi vet at det er utfordringer med store kontrakter». Men i så måte gir ikke noe en bedre beskrivelse av den situasjonen norske anleggsentreprenører nå opplever enn ordtaket; «mens gresset gror, dør kua!».

Advarslene har vært mange, både fra toppledere i bransjen og fra Byggenæringens Landsforening (BNL). Adm. direktør Jon Sandnes i BNL fremholdt allerede i oktober i fjor at både kontraktsform og -størrelse for Sotrasambandet innebærer en skyhøy risiko som er for stor for det norske markedet. Smertegrensen for å ta på seg et enkelt prosjekt i Norge ligger mellom tre og fire milliarder kroner. «Dersom det er utenlandske firmaer som i all hovedsak skal gjennomføre de store samferdselsprosjektene, vet vi at de ønsker å ta med seg maskiner, utstyr og egne arbeidere i størst mulig grad», uttalte Sandnes til Byggeindustrien / bygg.no – kun 30% havner videre til norske underentreprenører – stort sett noe sprenging og forflytning av pukk og grus.

Konkurransen om Sotrasambandet både kunne og burde ha vært delt opp i flere mindre kontrakter for å sikre likeverdig konkurranse mellom norske og utenlandske aktører, noe både forskrift om offentlige anskaffelser og EØS-regelverket gir anledning til. Dette ville også for oppdragsgiver, Statens vegvesen, ha redusert risikoen for at prosjektet eventuelt havarer som følge av at entreprenøren som velges ikke klarer å gjøre opp sine forpliktelser. Problemene med utenlandske entreprenører som har rammet byggingen av Follobanen mellom Oslo og Ski, med konkurser, rettssaker og forsinkelser, burde ha gitt lærdom og fått varsellampene til å blinke både i Samferdsels- og Næringsdepartementet da de ble forelagt veimyndighetenes invitasjon til anbudskonkurransen.

Det Statens vegvesens prosjektleder betegnet som «en gledens dag» er intet mindre enn en varslet katastrofe.    

Se BA-saken her: